Suche
Mein Konto
Cat Power fortryller München med Dylans legendariske lyder!
16. juni 2025 imponerte Cat Power i München med deres hyllest til Bob Dylan, fylt med emosjonelle tolkninger av klassikerne hans.
Cat Power fortryller München med Dylans legendariske lyder!
I går var en veldig spesiell kveld i München: Chan Marshall, bedre kjent som Cat Power, gjenskapte en legendarisk Bob Dylan-konsert som fant sted i Isarphilharmonie i 1966. Denne begivenheten tiltrekker seg ikke bare hardbarkede Dylan-fans, men også de som så den siste biopikken «Like A Complete Unknown» på kino. Salen var praktisk talt utsolgt og publikum ble fordypet i en kulturelt mangfoldig blanding.
Iført en grønn buksedress som så elegant ut på henne, begynte Marshall kvelden med «She Belongs To Me». Hun ble akkompagnert av gitarist Arsun Sorrenti og munnspillspiller Aaron Embry. Opptredenen deres, som vekket mange av Dylans legendariske sanger til live, var ikke helt uten et personlig preg. Tolkningene er preget av en mer sjelfull vokalfarging, som til og med kaster nytt lys over klassikeren «Just Like A Woman».
Et vellykket repertoar
Marshalls ni minutter lange monolog om «Visions of Johanna» var noe ukonvensjonell, men utrolig tiltalende, og ga publikum en ny tilnærming til Dylans komplekse tekster. Store fengende låter som «It's All Over Now, Baby Blue» hørtes forfriskende poppy ut, mens «Desolation Row» igjen ble satt i fokus som et komplekst langt dikt. Men ikke alt var i lytternes smak: «Mr. Tambourine Man» var litt intetsigende i sammenligning.
Rockedelen av konserten satte i gang med «Tell Me, Mama», og ga fansen et kjent preg som minnet dem om Dylans transformasjon fra folk til rock på den tiden. Den oppløftende tolkningen av «Leopard-Skin Pill-Box Hat» i en fartsfylt rockeversjon var kveldens høydepunkt. Den eneste coverversjonen i settet var "Baby Let Me Follow You Down", som gledet fansen og vekket litt nostalgi.
Kritikk og livssyn
Selv om kvelden bød på mange vakre øyeblikk, ble det også bemerket at deler av forestillingen virket innøvd. Finalen med «Like A Rolling Stone» slo ikke akkurat sokkene på publikum, men det er likevel verdt å prøve å høre Dylans klassiker gjennom artistens personlige linse. Setlisten reflekterte imidlertid ideen om at Cat Power kunne fortsette å turnere med coverkvelder, mens et nytt verk med originale sanger ikke skulle gå ubemerket hen.
Som Michael Bartle bemerket i et av radioprogrammene hans, er coverversjoner ikke bare imitasjoner, men gir en oversettelse mellom generasjoner. Cat Power gjorde mer enn bare å hylle Dylan med opptredenen hennes; det åpner en ny diskurs om kreative beslutninger og ansvaret for å utvikle seg. Med ordene til Bayern 2, setter dette i gang en refleksjon over Dylans transformasjon og betydningen av musikken hans i våre dager.
Oppsummert, med sin fremføring av den berømte konserten i München stiller Cat Power ikke bare spørsmålstegn ved etikken til coverversjoner, men gjør også et ærlig forsøk på å utdype forholdet mellom artist og publikum. Opptredenen deres ga spesiell oppmerksomhet til arven etter en av de største låtskriverne i historien, hvis innflytelse forblir levende i moderne tolkninger.